I dag feires 25 år som kiropraktor.
Akkurat halvparten mitt 50 år lange liv.
De som har 75 års bryllupsdag i år, feirer atombryllup.
Det er nesten 100 år siden den første kiropraktoren kom tilbake til Norge etter studier i USA. Kiropraktikk er 125 år.
For 25 år siden hadde jeg ikke mobiltelefon.
Ikke internett.
Da jeg åpnet min første klinikk i Slemmestad, var den ikke synlig med adresse og telefonnummer før Telefonkatalogen kom ut. Kanskje ni månedere senere?
I dag feires 25 år som kiropraktor.
Gleden over å få gå på jobb å behandle pasienter, er like stor nå som da.
Skulle jeg valgt yrke på nytt, ville jeg gjerne valgt kiropraktikk.
Faget har utviklet seg, kunnskapen økt, men problemstillingene til pasientene er relativt like.
Kanskje litt flere stressplager, uten tvil flere hjemmekontor-plager, mobilnakke er nytt, men ellers er mye som før.
Voksne som oppsøker meg har vondt i bekken, rygg, nakke og skuldre.
De har hodepine, halebenet eller symfysesmerter.
Omtrent halvparten av pasienten kommer forebyggende. De ønsker å ivareta den økte livskvaliteten de føler når ryggsøylen, nervesystemet og dermed kroppen fungerer.
Babyer som foreldre kommer til meg med er urolige eller har kolikklignende plager, favorittsider, magesmerter, eller har skjeve hoder og kropper.
Barn og unge har vondt i rygg, skuldre, nakke, hode eller knær.
Noen har voksesmerter, øreverk eller er sengevætere.
Foreldre ser fordelene av å forebygge fremfor å reparere.
Det sies at vi alle bør jobbe mot en balanse mellom DOING og BEING.
Mye har vært DOING.
Sittet i styrer og startet klinikker.
Vært kreativ, og skapt nytt.
Våget og satset.
Villet og snudd.
Opplevd tap, vunnet priser og fått titler.
Vitnet opp og nedturer.
Nå øver jeg mest på BEING.
Mine tre “Doing” téer: ting tar tid, er blitt til:
-tilstedeværelse
-tilfredshet
-takknemlighet
I dag feires 25 år som kiropraktor, og kjærligheten jeg får mulig til å gi gjennom behandling.
For livet handler i bunn og grunn om kjærlighet, som Rupi Kaur så vakkert sier det:
most importantly love
like it's the only thing you know how
at the end of the day all this
means nothing
this page
where you´re sitting
your degree
your job
your money
nothing even matters
except love an human connection
who you love
and how deeply you loved them
how you touched the people around you
and how much you gave them-rupi kaur
Skrevet av Elisabeth Aas-Jakobsen, DC, MSC, Spesialist i Barne og Ungdomskiropraktikk