Visste du at det aller viktigste i barneoppdragelsen er empati? / by Wenche Ilar

shutterstock_1333481999.jpg

Det hevder i hvert fall en av våre fremste psykologer, Magne Raundalen. Selv er jeg overbevist om at han har rett, og selv er jeg livredd for at dagens utøvelse av foreldrerollen bidrar til det stikk motsatte!

Barnets første leveår tilbringes i hovedsak sammen med familien, og hjemmet blir dermed barnets første mulige arena for utvikling av empati. Empati kan utvikles gjennom et helt liv, men grunnlaget legges tidlig. Hva skjer når vi blir så «gode» på å ivareta barnet vårt, at vi stadig legger egne behov til side?

Med all den viten vi har i dag om hvordan å få til «de beste barna» så kjenner vi oss mer og mer usikre, og står i fare for å bli så «gode» at vi avler frem den mest bortskjemte, selvopptatte, og minst empatiske generasjonen noensinne.

Vi går på kurs, og leser om hvordan å bli gode omsorgspersoner for barnet vårt. Vi lærer at vi skal: se, forstå, anerkjenne, støtte, å la oss begeistre oss over dette vidunderet av et lite menneske. Mange av oss lever ikke sammen med den andre forelderen, men er kanskje «deltidsforeldre». Den dyrebare tiden vi har med barnet vårt skal i hvert fall være preget av kvalitet og harmoni. Vi må sørge for at barnet vårt kan glede seg til å komme tilbake igjen når det blir vår uke.

Men hva med meg som voksen, hva med mine behov? At ansvaret alltid ligger hos den voksne i en barn – voksen – relasjon er ikke til diskusjon, men hvor blir det plass til meg i denne foreldreskapets krevende verden? Er det kun barnets behov som skal ivaretas, eller er det lov til å fremme noen behov selv også?

Jeg mener at det er i denne «behovsprøvingen» kilden til barnets gryende empati er å finne. Det er når vi tydelig fremmer også egne behov at barnet tvinges til justering, og derav blir minnet på at foreldrene også er mennesker med mange av de samme behovene som barnet selv. Det blir naturligvis av kritisk betydning at vi har realistiske forventninger til barnets justeringsevne.

Jesper Juul sier:

«Småbarnsforeldre strever unødvendig»!

Her kommer noen tips til hvordan du kan streve litt mindre, og ivareta deg selv litt mer i foreldrerollen:

  • Om barnet ditt gråter eller roper på deg, tillat deg selv å skylle ut balsamen av håret før du stormer ut fra badet.

  • Om du drømmer om et deilig karbad, kan lekegrinden være et utmerket oppholdssted for barnet ditt - selv om du ikke umiddelbart oppnår en 100 % felles forståelse.

  • Barnet ditt opplever seg ikke nødvendigvis forlatt, om du lar det ligge å småpludre en stund etter at det er lagt/ har våknet.

  • Om barnet ditt ikke ønsker å delta lenger i måltidet, la det gå fra mens du nyter maten og vier oppmerksomheten til de som ønsker å delta.

  • Om barnet ditt ikke vil legge seg, så legg det - men ikke krev at det skal sove.

  • Samsoving kan være en god løsning og anbefales for ammende mødre/foreldre til spedbarn Enkelte velger samsoving også med eldre barn, og dette blir den enkeltes vurdering. Imidlertid, hold aldri barnet ditt ansvarlig for mangel på egen søvn!

  • Barnet har rett til privatliv på eget soverom, det har foreldrene også.

  • Barnet ditt får etter hvert egne hobbyer, sørg for at du har minst like mange!

Skrevet av familieterapeut Wenche Ilar, Bekken og Barn avd. Stabekk.