Å elske vår ufordragelige ungdom del 1/2 / by Wenche Ilar

shutterstock_561661153.jpg

Høyrøstede fortvilte stemmer og slamrende dører preger den nye hverdagen. Det kan sammenlignes med en sorg, det er noe man er i ferd med å miste. Dette noe var fylt av en berusende lykke, for mange av oss kanskje den største lykken, foreldrelykken. Barnerommet som før var i lyse pastellfarger med de kjæreste kosedyrene og leker fra utallige fødselsdager og julaftener, er nå erstattet av hip – hop plakater, silikonikoner, og små og mer omfangsrike vulkaner av tomme colaflasker, halvoppspiste snacksposer og skittentøy.

Med ett så stille.

Elsk meg mest når jeg fortjener det minst (svensk ordtak).

Hva skjedde egentlig, hvor ble det av barnet som hver morgen møtte meg med håret som spriket til alle kanter, og øyne som gnistret av entusiasme av tanken på en ny blank dag! Hvor ble «kvalitetstiden» med de gode stundene av?

En ommøblering

Det sies at det i tenåringens hode foregår en ommøblering, eller sagt på en annen måte, barnet vårt er «bortreist på ubestemt tid»! Men dette «barnet» vårt kommer aldri tilbake. Imidlertid, om vi ser riktig godt etter var det kanskje bare larven som forlot oss. Er det sommerfuglen i alle regnbuens farger som nå viser seg fremfor oss i all sin ufullkomne skjønnhet?

Trenger vi nye «briller», og en ny innsikt for å mestre kommunikasjonen med barnet vårt i denne ombyggingsperioden? Husk at det er mulig å få hjelp til familieterapi så du ikke står helt alene.

Som foreldre har vi lært at vi alltid har ansvaret for våre barn. Opphører ansvaret når barnet vårt slutter å lytte til oss, skriker til oss at vi er både det ene og det andre, og ønsker oss dit pepper`n gror? Dessverre er svaret nei, og det er nettopp dette som er det smertefulle!

Fra barnehage til ungdomsskole

Med fem egne barn i alderen 32 – 13 har jeg deltatt på utallige foreldremøter. Agendaen endrer seg i takt med alderen på barnet. Kort oppsummert ser den omtrent slik ut:

Barnehagens agenda: Hvordan kan vi følge barnets initiativ. Støtte og engasjere oss i barnets liv hjemme, på den sosiale arenaen og i barnehagen?

Småskolens agenda: Hvordan kan vi hjelpe barnet til gode lekserutiner, og bidra til å skape en trygg sosial arena?

Storskolens agenda: Nettvett. Og sørg for at vi raskest mulig får «banket» voksenvett, livsvett, helsevett, altmuligvett, osvvett og etcvett inn i den gryende ungdommens hode, for snart er det for sent!

Ungdomsskolens agenda: Storforeldremøte med politiet: Hvordan sikre at våre barn overlever, og hvordan forhindre at våre barn blir narkotikamisbrukere, horer og kriminelle?

Invitasjonen til storforeldremøte med politiet appellerte ikke noe videre til meg, men pliktfølelsen tilsa at det var best å gå! Salen var fylt av 200 forventningsfulle foreldre som nikket anerkjennende til politiets beskrivelse av sin heroiske innsats for å plukke opp overstadig beruset ungdom som var i ferd med å sovne med hodet halvveis over på den andre siden av autovernet. Foreldrene var naturligvis lettet over å få det hjelpeløse halvt bevisstløse barnet sitt loset trygt hjem.

Politiets oppfordring til oss foreldre var noe slikt som «du må følge med på hva som foregår på pc `n til barnet ditt, for å forhindre at det planlegger et gruppeselvmord, og du må snoke etter dop i lommer og vesker»! Jeg kjente adrenalinet begynne å fylle blodet i kroppen, og hjerteslagene som økte i hastighet. Hører jeg riktig, eller er det noe jeg har misforstått? Nei, ingen misforståelse. Da oppfordringen ble gjentatt forsto jeg at dette var en gjennomtenkt strategi, og en helt akseptabel fremgangsmåte for politiet. En av mine svakeste sider er at jeg ikke klarer å «holde kjeft» når jeg blir utfordret. Jeg kjente venstrearmen bli veldig lang, og fikk samlet mot til å si «om jeg snoker i min datters veske, hva gjør det med hennes tillit til meg»? Hvorpå han svarte «du må være smartere enn det vet du, du må gjøre det når hun ikke er i nærheten»! Jeg vil understreke at dette er fritt gjenfortalt, og at jeg ikke i tvil om at politiets solide innsats bidrar til økt kunnskap og økt sikkerhet. Det jeg derimot er kritisk til er hvilke holdninger som forfektes av lovens lange arm rettet mot ungdom, og hvordan politiet på denne måten bidrar til at mennesker (ja, for ungdom er vel fortsatt mennesker) fratas grunnleggende rettigheter og krenkes!

Er det fritt vilt?

Noen ganger tenker jeg at ungdom har mindre rettssikkerhet og svakere personvern enn det vi tar innover oss. Det faktum at ungdom er i en form for transformering, betyr vel ikke at de er «fritt vilt», tvert imot bør det fungere motsatt! Om ungdom strever med en slik altomfattende tilstand så betyr vel det snarere at de er ekstra sårbare og bør behandles deretter! Er holdningene som kommer til uttrykk gjennom politiets oppfordringer i tråd med FNs barnekonvensjon? Når vi er foreldre til ungdom og mestringsfølelsen er på laveste score, er det ikke nettopp da vi så sårt trenger de beste rådene? Og hva skal i så tilfelle rådene være? For å forsøke å svare på det vil jeg rette blikket mot det som sannsynligvis er den eneste gangbare veien, nemlig ledelse basert på respekt og tillit.

Les del 2 på bloggen her