Å elske vår ufordragelige ungdom del 2/2 / by Wenche Ilar

Tenk deg at du er på egen arbeidsplass som medarbeider i en prosjektgruppe. Lederen av prosjektet henvender seg til deg og sier «Nå vil jeg se at du implementerer den nye metoden vi fikk presentert under fagseminaret i forrige uke»!

Hva rører seg i hodet ditt nå: «Jeg jobber med saken, men sjefen får det til å høres ut som om jeg er fullstendig bakpå, nå kjenner jeg at jeg fikk en klump i brystet. «Er det derfor jeg skal komme i gang med metoden, for at hun vil det»? Tror egentlig sjefen min på at jeg yter mitt beste for å gjøre en skikkelig innsats i gruppa»? «Har hun egentlig tillit til meg»?

Om lederen din hadde utøvd ledelse basert på respekt og tillit, hvordan kunne kommunikasjonen ha vært? «Hei, hva tenker du er de gode kvalitetene i metoden vi fikk presentert på fagseminaret i forrige uke, og hva er du evt. kritisk til»? Slik inviteres du dermed inn til felles refleksjon med lederen din. Dine perspektiver er viktige for henne, da hun vet at medarbeidernes opplevelse av å medvirke er en forutsetning for motivasjon. I tillegg så er lederen din så klok at hun innhenter medarbeidernes kompetanse for kvalitetssikring.

Ledelsen slik den er beskrevet over er mange av oss kanskje gode på når barna våre er små, og de fortsatt er i den overbevisning om at mamma og pappa er best og klokest! Så vokser barnet vårt opp, og finner ut at nei, mamma og pappa er og vet faktisk ikke alltid best!

«Dessuten så har jeg bare meg selv til syvende og sist, så derfor må jeg vite best selv!»

Hvordan klarer vi å justere oss til barnet som er i ferd med å transformeres til en selvstendig person, løsrevet fra vårt tankegods av: prioriteringer, meninger, holdninger, livssyn og måter å leve livene våre på? I hvilken grad inviterer vi vår ungdom til en åpen dialog basert på respekt og tillit, der vi utsetter oss selv for kritikk, men også mulighet for vekst? Når etterspør vi deres perspektiver, og kjenner vi egentlig kompetansen til våre tenåringer?

Ser vi våre barn, som fortsatt er elskverdige, men vanskeligere tilgjengelige med et komptanseblikk basert på engasjement og tillit, eller et mangelblikk som preges av mistillit og frykt?

Lønner det seg for tenåringen å dele sine refleksjoner med oss foreldre, og hva skal være deres motivasjon for å ville invitere oss inn, og å samarbeide med oss? Kan de stole på at vi fortsatt er deres støttespillere som engasjerer seg, og støtter dem uforbeholdent inn i voksenverdenen?

Hvordan utholder og respekterer vi at deres behov for et privatliv kommer til uttrykk på en ny og tydeligere måte? Hvordan kan vi kommunisere med et språk i form av tillit, med mål om å få en invitasjon inn? Hva kan vi lære av våre store barn og våre unge voksne, om vi makter å utvinne deres utallige ressurser? Vi kan bare la oss inspirere av ungdommen som er så heldige å være akkurat der de er i livet:

«Jeg har ennå ikke helt glemt leken! Hver dag er en potensiell fest! Hver dag er en mulighet for å møte nye venner og få nye opplevelser! Jeg trenger ikke å planlegge alt jeg skal gjøre i morgen, det som skjer, skjer»!

Hva med å starte den nye dagen med å si: «Så fint å se deg, jeg håper du hadde det gøy på festen i går»! Og kanskje kan vi tenke i vårt stille indre: «Farvel mitt barn, velkommen du flotte medmenneske - jeg gleder meg til å bli kjent med deg, vi har nok mye å lære av hverandre».

Ønsker du hjelp til familieterapi eller veiledning i foreldrerollen? Bestill time eller ta kontakt med vår klinikk på Stabekk i Bærum hvor jeg hjelper foreldre og barn/ungdom med samspill og roller hver eneste dag.

Heia ungdommen, og til dere foreldre, lykke til med tenåringslykken!