Å våge foreldreskapet / by Wenche Ilar

Vil våre barn våge og selv bli foreldre når foreldrerollen for mange av oss oppleves som så krevende, at utilstrekkeligheten overskygger mestring og følelse av familielykke?

Vi oversvømmes av kunnskap, råd og formaninger om hvordan å se, tolke, forstå og å lede barnet, mens den vi først og fremst trenger å se er oss selv! Det er når vi plutselig skal lede en annen enn oss selv, at bevisstheten om ansvar må bringes til nye høyder. Ved og tydelig vise barnet hvem vi er gjennom å fremme også våre egne behov, blir vi den gode rollemodellen der barnet vårt utvikler empati.

Betydningen av en trygg tilknytning mellom barnet og de nærmeste omsorgspersonene er avgjørende for hvordan barnet skal mestre livet. Kunnskapen vi har i dag om kvaliteter i samspillet mellom foreldre og barn er til stor hjelp for alle som har foreldreansvar, eller er i en eller annen form for relasjon til et annet menneske.

Vi leser i media om at ungdom i dag strever med å finne sin plass. De lurer på hvilken betydning de egentlig har, og selvfølelsen er skjør. Er forklaringen på fenomenet egentlig så vanskelig å finne, om vi ser på hva vi lærer våre barn i dag: «Mamma og pappa synes det er kjempeslitsomt å ha meg. De må hele tiden hjelpe meg med et eller annet, de kjører meg frem og tilbake på masse aktiviteter, og så koster jeg dem en formue»!

Hva rører seg egentlig inni hode på en 5 – 6 åring, her et lite tankeeksperiment:

«Hvorfor må jeg egentlig på fotballtrening, jeg vil heller leke. Det blir veldig travelt før vi skal gå, så vi rekker nesten ikke å spise middag. Men alle vennene mine er jo der! Mamma og pappa synes det er kjempeviktig at jeg har mange venner, jeg vet ikke helt hvorfor. Hver dag når jeg blir hentet, eller sitter ved middagsbordet så spør de om hvem jeg har lekt med. Det er ikke alltid jeg leker med noen, men jeg sier at jeg har lekt med noen, for ellers så bli mamma og pappa så alvorlige i ansiktene sine».

Hvem «eier» egentlig behovet for våre barns sosiale karriere, og hva skal til for å lykkes? Å mestre det sosiale spillet er kanskje den mest avanserte øvelsen. Kan vi styrke barnets mestringsfølelse ved å gi dem allsidige oppgaver der de gjennomfører uten belønning og «applaus». Der ikke omgivelsene vurderer dem, men der de opplever en egen autentisk følelse av å være betydningsfull.

Å skulle få et hjem til å fungere krever en stor innsats, men har vi ikke egentlig både tiden og arbeidskraften? Hvem kjenner på forpliktelsen, og hvem er det som skal utføre de mange oppgavene? Hvem er de som utgjør denne «arbeidsgruppen», og hvordan motivere til felles løft? Jeg har selv fem barn, og ikke sjelden har jeg fått denne kommentaren: «men hva får jeg for å ta ut av oppvaskmaskinen»? Hvorpå jeg svarer «hva mener du, hva er alternativet til at maskinen ikke blir tømt»? Eller: «jo men jeg hjelper jo deg, mamma»! Jeg svarer «Nei, du hjelper ikke meg, du bidrar slik at det hele går opp»!

Hvem har lokket oss ut i den villfarelse at barnearbeid er et onde? Selvfølgelig vil det i mange sammenheng være det. Imidlertid i en mer nærliggende kontekst så vil økt innsats fra barnet inn mot fellesskapet være veien til opplevelse av mestring og det å kjenne seg betydningsfull. Vi blir så henrykt når de små barna vil «hjelpe til», og oppgavene oppleves som lystbetonte. Bidraget er i leksform, og krever egentlig en større innsats fra vår side, enn om vi hadde utført jobben uten barnas deltakelse.

Når skal vi fortelle våre barn at deres innsats er som resultat av ansvarsfølelse, og ikke en handling som motiveres av «så flink du er»! Det handler om å utvinne ressurser med et «vinn – vinn» resultat. «Det tar tolv år å oppdra en 12 – åring», og barn frem til pubertetsalderen har ofte en større arbeidskapasitet enn tenåringen som for en lengre tidsperiode er «ute av drift»!

Familien er bedriften, og hjemmet er barnets første samarbeidsarena! Det er i det familiære fellesskapet at barn lærer hva det innebærer å være en betydningsfull bidragsyter inn mot et arbeidsfellesskap. Det er når vi som foreldre fremmer våre og hjemmets behov, at barnet justerer seg, opplever seg betydningsfull og dermed utvikler empati.

Og lurer du på hva barnets første arbeidsoppgave kan være, hva med for eksempel:

«Om natten jobber vi hver for oss»!

Lykke til i arbeidsfellesskapet!


Skrevet av Foreldre - og familieveileder Wenche Ilar avd. Bærum